Stikkord: handmade

I mitt nyeste sveiseprosjekt flytter jeg en av mine dypeste kunstneriske idéer over fra malerpenselen til sveiseapparatet. Skulpturen utforsker menneskets evige indre strid. Idéen og tematikken er direkte inspirert av et av mine tidligere oljemalerier, Silvercold III, som du kan lese mer i lenken nederst i dette innlegget. Bli med inn i verkstedet og se hvordan rått metall forvandles til et symbol på sjelens dualitet.

Ribbena er formet av et gammelt motorsagkjede, som sveiset sammen gir en perfekt, organisk og ryggradslignende struktur. Ansiktet og hodet har fått form ved hjelp av to slitte kulelager fra et skateboard, noe som gir karakteren et hult, mekanisk og intenst blikk. Nebbet er skapt av en gammel nebbtang, som med sine skarpe linjer fullfører det fabeldyr-aktige, men dypt menneskelige uttrykket.

Egentlig startet jeg med en plan om å forme et forhistorisk fabeldyr i metall. Men i verkstedet lever materialene sitt eget liv, og underveis i prosessen begynte fantasien min å vandre. Idéen fra mitt tidligere maleri, Silvercold III, nektet å slippe taket. Fabeldyret måtte vike for noe dypere: den evige, indre drakampen i oss mennesker.
Nå tar denne dualismen fysisk form i stål. Skulpturen utstyres med to vidt forskjellige vinger – én mørk flaggermusvinge og én ren, hvit vinge. Det er fascinerende hvordan en opprinnelig idé kan transformeres fullstendig når sveisegnistene først flyr

Det er nettopp i denne fasen av prosjektet – når de rå detaljene faller på plass – at det blir naturlig å forlate fantasidyret helt. For å gjøre drakampen mellom det gode og det onde mer gjenkjennelig, transformeres vesenet til en mer menneskeaktig skikkelse. En slags fallen eller kjempende engel tar form på sveisebordet:

• Kroppen bygges opp bit for bit ved hjelp av gamle, store spiker som sveises sammen for å gi en grov og sårbar struktur.
• Ryggraden er en solid stålbolt som jeg har varmet opp og bøyd, noe som gir skikkelsen en fremoverbøyd og tyngre holdning under vekten av de to vingene.
• Hodet og ansiktet (som tidligere startet med kulelagre) er nå endret og formet av en liten, slitt flat-tang. Tangens kjever gir skapningen et lukket, stumt og gåtefullt ansiktsuttrykk.

Med disse endringene lukkes sirkelen tilbake til maleriet mitt, Silvercold III og maleriet av den forhistoriske onde skikkelsen Nergal. Skapningen er ikke lenger bare et fabeldyr fra urtiden, men et direkte symbol på den menneskelige sjel fanget mellom lys og mørke.

Etter å ha sett på englevingen en stund er jeg ikke helt fornøyd…

Det jeg syns er feil er fjærene og vingens konstruksjon, så jeg studerer noen fuglevinger og lager en skisse på papir, etter det tar jeg matpapir og legger over, jeg streker opp og klipper ut fjær for fjær

Jeg banker ut en tynn stålplate som jeg legger de utklipte fjærene på og streker rundt med en spesiell tusj som egner seg for metall merking, etter det klipper jeg ut med platesaks.

Etter dette er gjort stiller jeg mig apparatet på lav styrke og sveiser fjærene på «vinge rammen». Nå ble jeg skikkelig fornøyd!! voila!

Les mer om Silvercold III og hvordan dette maleriet ble til nedenfor

Silvercold III

– lage unike skulpturer med sveising er utrolig spennende og gøy

Når jeg leter etter materialer til nye skulpturer, starter prosessen ofte på loppemarkeder og i bruktbutikker. Der vandrer jeg mellom hyller og kasser fylt med gamle bil- og motordeler – rustne tannhjul, slitte stempler, biter av eksosanlegg og ukjente metallfragmenter som en gang hadde en funksjon. For meg er dette ikke skrap, men råmateriale med potensial.

Jeg plukker ut deler som vekker noe i meg, uten alltid å vite hva de skal bli. Det er først når jeg tar dem med tilbake til verkstedet at prosessen virkelig begynner. Jeg kutter delene fra hverandre, åpner dem opp og lar formene tre frem på nytt. Underveis oppstår det bilder i hodet mitt – små glimt av hvordan elementene kan passe sammen, hvordan linjer kan møtes, og hvordan nye mønstre og strukturer kan vokse frem.

Arbeidet er intuitivt og i stadig utvikling. Én del kan plutselig gi retning til hele skulpturen, mens en annen kan endre uttrykket totalt. Jeg prøver, vrir, sveiser og justerer, og lar materialene «snakke» med hverandre. Det handler ikke om å følge en fast plan, men om å oppdage formen mens jeg skaper den.

Slik vokser skulpturene frem – fra fragmenter av noe som en gang var, til nye helheter med egne uttrykk. Hver del bærer med seg sin historie, men i møtet med andre former oppstår noe helt nytt: et spill av struktur, balanse og bevegelse, formet av både materialet og fantasien.